Redd

Hvorfor er man redd for alting når man egentlig ikke burde være det? Jeg er redd masse, og det irriterer meg masse, for jeg vet egentlig ikke hva jeg er redd, jeg bare er det på en måte. Jeg kan vel begyne med den første redselen min, altså det at jeg er mørkredd. Jeg har ingen anelse om hva det er som gjør med redd, jeg bare er det. Egentlig så vil jeg klassifisere mørkreddheten min som en slags angst istedet for å være redd.

Jeg har vært mørkredd hele mitt liv, og det er igrunn veldig kjipt, for det setter begrensninger formegselv for hva jeg kan gjøre med livet mitt. Jeg skal ta utdanningen lokomotivfører og kan da velge videre hvilket type tog jeg kan kjøre, det jeg egentlig hadde lyst til helt innerst inne var å kjøre for cargonet, altså et godstog, men det kan jeg altså ikke, fordi da er jeg alene når jeg kjører og når man kjører tog så kan man også kjøre på natten, da er det mørkt, og jeg trekker da konklusjonen med at jeg dropper å kjøre godstog og vil heller satse på persontog.

Det er slefølgelig ikke eneste nedturen med å være mørkredd, jeg kan huske at når jeg var lita og skulle inn på rommet mitt, så måtte jeg bruke minst 5 minutter for å tørre å gå inn. Jeg måtte først mote meg opp for å tørre å åpne døra, for mange så er ikke dette en big deal men det er det for meg selv i dag vist det er mørkt på andre siden, når jeg da hadde fått åpnet døra så måtte jeg da mote meg opp til å strekke handen min 10cm innfor døra for å få slått på lyset, når det var gjort kunne jeg da trygt gå inn. Det er disse små tingene som er irriterende, for jeg vet om mange som er mørkredd og ikke tørr å gå alene i skogen eller ute, men å være så forbanna redd hele tiden for at det skal bli mørkt? Det trir jeg ikke er så mange som er.

Vel.. Jeg skal gå over til den andre reddheten min, altså det å være husredd, jeg vet ikke hvor mange som hvet hva det vil si, så jeg kan forklare det kort. Det å være husredd vil si at du er redd for ting i huset, jeg kan ikke spesifikt si hva jeg er redd for, for det aner jeg altså ikke. Jeg bare vet at hvis jeg står på kjøkkenet en vakker dag å lager meg mat, så kan jeg plutselig få en ekkel følelse om at det er noen eller noe bak meg, og jeg får frysninger nedover nakken å ryggen. Jeg stivner av skrekk rett og slett, det er så vidt at jeg tørr å røre meg eller puste. Når jeg da har stått slik et par minutter, så klarer jeg ikke mer av denne følelsen, og springer alt jeg har inn på badet, låser døren og setter meg ned på gulvet i skrekk for hva enn det er jeg er redd. Slik kan jeg da sitte en liten time uten å ane hva jeg skal gjøre. Det er mange sånne eksempler jeg kunne ha skrevet om men jeg velger å gå videre med redslene mine (ja, det er flere)

Jeg er nemlig en smule redd for å være alene. Jeg rett og slett hater å være å alene, jeg får nesten angst. Det er det verste jeg vet. Ikke det at jeg kan være alene i noen dager for jeg er ikke konstant redd eller noe, men av og til kommer det en slags krypende følelse som jeg ikke kan beskrive i det hele og store, den er bare ekkel. Jeg hater denne følelsen av å være alene, slev om jeg liker å pusle litt for megselv i ny og ned helt alene. Å være redd for å være alene er ikke bra, for jeg kan bli sittende bare å stirre ut i luften og ikke ane hvilken følelse det er jeg kjenner, som jeg tydelig vis er redd, for jeg har erfaring med det å kjenne redsel, så jeg gjenkjenner den følelsen, men man har forskjellig type redd, og jeg aner ikke hva det er i dette tilfellet.

Så kort og godt oppsummert så er jeg altså mørkredd, husredd og redd for å være alene. Det er en fantastisk kombinasjon, syns du ikke?

Leggetid

Jeg har en liten ting som er blitt ganske plagsom etterhvert i tiden i mitt liv. Jeg kan sitte lenge å drøye å legge meg, men når jeg blir for trøtt går jeg da for å få litt søvn. Når jeg da dødstrøtt legger meg ned og med en gang hodet mitt treffer puta blir jeg lys våken. Hvordan er det mulig? hver eneste natt hele tiden. Da blir jeg jo liggende å glo i taket å lure på når jeg kan få lov til å sove, jeg kan ligge på timesvis å bare ikke jøre noen ting med lukkede øyne for å kanskje ha en sjanse for å få litt søvn iløpet av natten. Men når jeg da har gitt opp å få sove å står opp for å hente ett glass vann, eller har slått på dataen igjenn og sittet kanskje i et lite kvarter, så blir jeg dønn trøtt, så vidt jeg klarer å se hva jeg gjør og går for senga. Jeg tenker at nå må jeg da få sove, bare litt! Men neida, jeg blir lys våken enda en gang og vet ikke hva jeg skal gjøre, og når jeg endeli har en sjanse for å få soves å må jeg på do! etter alle disse timene med slit for å få sove, også presterer jeg å må på do, og å risikere å bli lys våken en gang til.. Men jeg står da selfølgelig opp for å gjøre mitt godt irritert over megselv som har så pene øyeblikk på å må på do. Når jeg da, lys våken selfølgelig, går for å treffe puta blir jeg slefølgelig liggende på nytt. Klokka rekker tilogmed å bli alt fra 03.00 til 06.00 på morrakvistn før jeg faktisk får sove.
Dette er ikke hele tingen, jeg har nemlig flytta inn hjemme igjen for å jobbe et år, å bo sammen med mamma er ikke det letteste som kommer å vekker meg klokken 11.00 og sier god morgen, da sliter jeg med å være hyggelig, jeg glefser selfølgelig at hun må lokke romdøra og la meg få sove. Men da får jeg somregel kommentaren om at jeg må legge meg tiligere! Det er da jeg når toppen av irriterthet, jeg blir gretten å grinete når jeg drar meg opp av sengen klokken 12.00 for å få være ifred fra hundene og alt annet som di kommer oppmed for å vekke meg og få meg opp av senga. Jeg prøver da å ta dagen med et smil, men det er ikke alltid like lett med irriterende foreldre som maser om alt og ingenting.
Når da kvelden kommer og jeg tenker på å legge meg for jeg er så innmari trøtt, og treffer puta skjer det samme igjen, jeg blir lys våken! Er det mulig??