Sint

Jeg vet ikke hvor bra dette innlegget kommer til å bli, for jeg skriver det i sinne.

Jeg har planer om å kjøre opp. Ja, faktisk i nærmeste fremtid også. og når jeg har fått kjørt opp og står med sertifikatet i hånden, så har jeg nemmlig tenk til å kjøpe meg en bil. En bil som er sikker, billig i drift og som ser en smule ordentlig ut. og kvalitetene blir selfølgelig prioritert i den rekkefølgen som er skrevet. Jeg har spart hele livet mitt til dette, og jeg gleder meg sinnsykt til å eie en bil som er bare min. for jeg har ellers ingeting som er av så stor betydning som virkelig er mitt. Jeg har jo rommet mitt og alle klærne, men det er noe som ikke har så stor betydning, for jeg kunne like godt ha sovet på sofaen hvis det var det det sto om. Og jeg kunne ha eid bare noen få klesplagg også. Men jeg vil ha noe som jeg faktisk eier, og som står det står mitt navn i papirene på. Og det er nettopp derfor at dette er en så big deal, og derfor jeg skriver dette.

Jeg har verdens vrangeste og umotiverende pappa i hele vide verden! Og det er en underdrivelse. Jeg er veldig masse gla i pappan min, og jeg liker han som han er, men han kan ikke diskutere. For når han mener noe, så står han på sitt og vill ikke endre mening til at noen andre enn meg har poengtert at det faktisk er jeg som har rett, eller at han har bestemt seg for fort. Han hører aldri på meg, og da mener jeg aldri. Vi kan diskutere dopapir, og jeg har feil, vi kan diskutere hester, og jeg har feil. Så, ja, jeg har en smule angst for å diskutere med min pappa.

Når det er informert om så kan jeg kanskje gå videre til poenget mitt, og som du sikkert har skjønt så dreier dette seg om bil. Jeg vil ha en bil. Det vil ikke han at jeg skal ha, før til våren eller senere. Men han har egentlig ikke noen ordentlig grunn til dette (som han vil si til meg). Og jeg vet at det er fordi at han ikke vil være med å betale litt. Mamma har sakt til han at han værsågod å spleise litt slik at jeg skal få råd til, nettopp en driftsikker bil som ikke faller sammen. Og så slår han på stortromma og sier at han synes jeg skal vente til våren slik at jeg får råd til å kjøpe den bilen som er sikker (jeg nevner at han ikke har sakt til meg enda at han skal betale litt, men det hadde mamma sakt til meg før jeg fikk telefonen), jeg kvervulerer med at jeg har 30 000 kroner på min konot som jeg kan bruke på bil. Og ja, man får en sikker bil for 30 000kroner. Men da kommer han med at jeg må da værfall ha 35 000 kroner for å få en bil som han skal godkjenne. Jeg nevner da di 50 000 kronene som jeg har arvet fra min bestefar, og da klikker han helt, og jeg kommer ikke til ordet i det hele og stor, jeg blir sittende og gape og blir sintere og sintere, og blir så sint at jeg begyner å grine. Jeg begynte å felle tårer, så sint ble jeg. Men det skjulte jeg når jeg sa hadet, så han merket ingenting, og han hadde selv konludert med at jeg ikke trenger bil før til våren, og at jeg skal vente til da.

Jeg er så sinna at jeg faktisk feller tårer mens jeg skriver dette.. Jeg har tilogmed vært og slått i veggen å ropt så høyt jeg har kunnet (alene hjemme noen minutter). Jeg kommer bare ikke over hvor arrogant det går ant å være.
Jeg vil også få nevnt at dette ikke er ene og alene grunnen til at jeg har blitt så sint, men at dette har bygget seg opp hver eneste gang jeg har diskutert med pappa, og i dag sprakk det rett og slett.