Jeg er lykkelig. Jeg har igrun det meste jeg noen gang har ønsket meg i hele mitt liv. Jeg har klart å få kjørt opp og fått lappen. Overtalt pappa til å finne en bil til meg før våren, og endte opp med en vakker golf GL 1996 modell. Jeg har den beste kjæresten i hele vide verden. Og jeg har igrunn en ganske okei jobb der jeg tjener veldig bra synes jeg.
Jeg kjører som sagt rundt i min lille røde pene golf, en golf jeg tror jeg kommer til å ha i en lang tid fremover, for den går så supert, samtidig som den omtrendt ikke bruker bensin. Den har en tank på 55 Liter og jeg bruker ca. 2 uker på å få kjørt opp den, og det er igrunn ganske bra. Den har ingen store problemer, ikke så mange små heller, det er vel bare en litn lyd i bremsene, og låsen fryser seg når det blir kaldt. Men det er sånne småting som jeg overser glatt siden at den er så perfekt ellers. Jeg er gla i deg pappa. Du er flink.
Jeg jobber på bunnpris. Egentlig ei 70% vikar stilling til etter jul engang. Jeg har også kontrakt som ekstrahjelp i helgene, hver 3. helg skal jeg egentlig jobbe, men det har blitt mer eller mindre hver helg. Men jeg klager ikke, jeg får masse penger, og har derfor nesten handlet færdig alle julegavene. Tenk det. Før lønninga for desember. Det er bra gjort det. Men tilbake til 70% stillingen min. Jeg har fått beskjed om at jeg mest sansynlig vil få minst like mye timer etter at hun jeg går vikar for kommer tilbake. For det er endel behov for folk der. Det er bra.
Jeg har kjæreste. Han er det beste som har hendt meg. Vi har vært sammen i litt over 2 uker, og jeg trives så utrolig bra me det. Jeg har kjenthan siden ungdomskolen i 8. klassen, og vi har vel holdt på mer eller mindre siden da. Jeg tror vi er litt ment to be, for begge har hatt andre kjærester før, og det er jo flere mil mellom oss nå, og flere kommer det kanskje til å bli. Men jeg bekymrer meg ikke. For følelsene mine, og jeg tror han også har slike følelser, er så sterke at jeg tror og delvis vet at vi kommer til å komme oss helskinnet igjennom alle milene. Omnia vincit Amor - kjærligheten overvinner alt. Karl Edgar jeg er så utrolig gla i deg<3
søndag 16. november 2008
tirsdag 2. september 2008
Sint
Jeg vet ikke hvor bra dette innlegget kommer til å bli, for jeg skriver det i sinne.
Jeg har planer om å kjøre opp. Ja, faktisk i nærmeste fremtid også. og når jeg har fått kjørt opp og står med sertifikatet i hånden, så har jeg nemmlig tenk til å kjøpe meg en bil. En bil som er sikker, billig i drift og som ser en smule ordentlig ut. og kvalitetene blir selfølgelig prioritert i den rekkefølgen som er skrevet. Jeg har spart hele livet mitt til dette, og jeg gleder meg sinnsykt til å eie en bil som er bare min. for jeg har ellers ingeting som er av så stor betydning som virkelig er mitt. Jeg har jo rommet mitt og alle klærne, men det er noe som ikke har så stor betydning, for jeg kunne like godt ha sovet på sofaen hvis det var det det sto om. Og jeg kunne ha eid bare noen få klesplagg også. Men jeg vil ha noe som jeg faktisk eier, og som står det står mitt navn i papirene på. Og det er nettopp derfor at dette er en så big deal, og derfor jeg skriver dette.
Jeg har verdens vrangeste og umotiverende pappa i hele vide verden! Og det er en underdrivelse. Jeg er veldig masse gla i pappan min, og jeg liker han som han er, men han kan ikke diskutere. For når han mener noe, så står han på sitt og vill ikke endre mening til at noen andre enn meg har poengtert at det faktisk er jeg som har rett, eller at han har bestemt seg for fort. Han hører aldri på meg, og da mener jeg aldri. Vi kan diskutere dopapir, og jeg har feil, vi kan diskutere hester, og jeg har feil. Så, ja, jeg har en smule angst for å diskutere med min pappa.
Når det er informert om så kan jeg kanskje gå videre til poenget mitt, og som du sikkert har skjønt så dreier dette seg om bil. Jeg vil ha en bil. Det vil ikke han at jeg skal ha, før til våren eller senere. Men han har egentlig ikke noen ordentlig grunn til dette (som han vil si til meg). Og jeg vet at det er fordi at han ikke vil være med å betale litt. Mamma har sakt til han at han værsågod å spleise litt slik at jeg skal få råd til, nettopp en driftsikker bil som ikke faller sammen. Og så slår han på stortromma og sier at han synes jeg skal vente til våren slik at jeg får råd til å kjøpe den bilen som er sikker (jeg nevner at han ikke har sakt til meg enda at han skal betale litt, men det hadde mamma sakt til meg før jeg fikk telefonen), jeg kvervulerer med at jeg har 30 000 kroner på min konot som jeg kan bruke på bil. Og ja, man får en sikker bil for 30 000kroner. Men da kommer han med at jeg må da værfall ha 35 000 kroner for å få en bil som han skal godkjenne. Jeg nevner da di 50 000 kronene som jeg har arvet fra min bestefar, og da klikker han helt, og jeg kommer ikke til ordet i det hele og stor, jeg blir sittende og gape og blir sintere og sintere, og blir så sint at jeg begyner å grine. Jeg begynte å felle tårer, så sint ble jeg. Men det skjulte jeg når jeg sa hadet, så han merket ingenting, og han hadde selv konludert med at jeg ikke trenger bil før til våren, og at jeg skal vente til da.
Jeg er så sinna at jeg faktisk feller tårer mens jeg skriver dette.. Jeg har tilogmed vært og slått i veggen å ropt så høyt jeg har kunnet (alene hjemme noen minutter). Jeg kommer bare ikke over hvor arrogant det går ant å være.
Jeg vil også få nevnt at dette ikke er ene og alene grunnen til at jeg har blitt så sint, men at dette har bygget seg opp hver eneste gang jeg har diskutert med pappa, og i dag sprakk det rett og slett.
Jeg har planer om å kjøre opp. Ja, faktisk i nærmeste fremtid også. og når jeg har fått kjørt opp og står med sertifikatet i hånden, så har jeg nemmlig tenk til å kjøpe meg en bil. En bil som er sikker, billig i drift og som ser en smule ordentlig ut. og kvalitetene blir selfølgelig prioritert i den rekkefølgen som er skrevet. Jeg har spart hele livet mitt til dette, og jeg gleder meg sinnsykt til å eie en bil som er bare min. for jeg har ellers ingeting som er av så stor betydning som virkelig er mitt. Jeg har jo rommet mitt og alle klærne, men det er noe som ikke har så stor betydning, for jeg kunne like godt ha sovet på sofaen hvis det var det det sto om. Og jeg kunne ha eid bare noen få klesplagg også. Men jeg vil ha noe som jeg faktisk eier, og som står det står mitt navn i papirene på. Og det er nettopp derfor at dette er en så big deal, og derfor jeg skriver dette.
Jeg har verdens vrangeste og umotiverende pappa i hele vide verden! Og det er en underdrivelse. Jeg er veldig masse gla i pappan min, og jeg liker han som han er, men han kan ikke diskutere. For når han mener noe, så står han på sitt og vill ikke endre mening til at noen andre enn meg har poengtert at det faktisk er jeg som har rett, eller at han har bestemt seg for fort. Han hører aldri på meg, og da mener jeg aldri. Vi kan diskutere dopapir, og jeg har feil, vi kan diskutere hester, og jeg har feil. Så, ja, jeg har en smule angst for å diskutere med min pappa.
Når det er informert om så kan jeg kanskje gå videre til poenget mitt, og som du sikkert har skjønt så dreier dette seg om bil. Jeg vil ha en bil. Det vil ikke han at jeg skal ha, før til våren eller senere. Men han har egentlig ikke noen ordentlig grunn til dette (som han vil si til meg). Og jeg vet at det er fordi at han ikke vil være med å betale litt. Mamma har sakt til han at han værsågod å spleise litt slik at jeg skal få råd til, nettopp en driftsikker bil som ikke faller sammen. Og så slår han på stortromma og sier at han synes jeg skal vente til våren slik at jeg får råd til å kjøpe den bilen som er sikker (jeg nevner at han ikke har sakt til meg enda at han skal betale litt, men det hadde mamma sakt til meg før jeg fikk telefonen), jeg kvervulerer med at jeg har 30 000 kroner på min konot som jeg kan bruke på bil. Og ja, man får en sikker bil for 30 000kroner. Men da kommer han med at jeg må da værfall ha 35 000 kroner for å få en bil som han skal godkjenne. Jeg nevner da di 50 000 kronene som jeg har arvet fra min bestefar, og da klikker han helt, og jeg kommer ikke til ordet i det hele og stor, jeg blir sittende og gape og blir sintere og sintere, og blir så sint at jeg begyner å grine. Jeg begynte å felle tårer, så sint ble jeg. Men det skjulte jeg når jeg sa hadet, så han merket ingenting, og han hadde selv konludert med at jeg ikke trenger bil før til våren, og at jeg skal vente til da.
Jeg er så sinna at jeg faktisk feller tårer mens jeg skriver dette.. Jeg har tilogmed vært og slått i veggen å ropt så høyt jeg har kunnet (alene hjemme noen minutter). Jeg kommer bare ikke over hvor arrogant det går ant å være.
Jeg vil også få nevnt at dette ikke er ene og alene grunnen til at jeg har blitt så sint, men at dette har bygget seg opp hver eneste gang jeg har diskutert med pappa, og i dag sprakk det rett og slett.
lørdag 9. august 2008
Redd
Hvorfor er man redd for alting når man egentlig ikke burde være det? Jeg er redd masse, og det irriterer meg masse, for jeg vet egentlig ikke hva jeg er redd, jeg bare er det på en måte. Jeg kan vel begyne med den første redselen min, altså det at jeg er mørkredd. Jeg har ingen anelse om hva det er som gjør med redd, jeg bare er det. Egentlig så vil jeg klassifisere mørkreddheten min som en slags angst istedet for å være redd.
Jeg har vært mørkredd hele mitt liv, og det er igrunn veldig kjipt, for det setter begrensninger formegselv for hva jeg kan gjøre med livet mitt. Jeg skal ta utdanningen lokomotivfører og kan da velge videre hvilket type tog jeg kan kjøre, det jeg egentlig hadde lyst til helt innerst inne var å kjøre for cargonet, altså et godstog, men det kan jeg altså ikke, fordi da er jeg alene når jeg kjører og når man kjører tog så kan man også kjøre på natten, da er det mørkt, og jeg trekker da konklusjonen med at jeg dropper å kjøre godstog og vil heller satse på persontog.
Det er slefølgelig ikke eneste nedturen med å være mørkredd, jeg kan huske at når jeg var lita og skulle inn på rommet mitt, så måtte jeg bruke minst 5 minutter for å tørre å gå inn. Jeg måtte først mote meg opp for å tørre å åpne døra, for mange så er ikke dette en big deal men det er det for meg selv i dag vist det er mørkt på andre siden, når jeg da hadde fått åpnet døra så måtte jeg da mote meg opp til å strekke handen min 10cm innfor døra for å få slått på lyset, når det var gjort kunne jeg da trygt gå inn. Det er disse små tingene som er irriterende, for jeg vet om mange som er mørkredd og ikke tørr å gå alene i skogen eller ute, men å være så forbanna redd hele tiden for at det skal bli mørkt? Det trir jeg ikke er så mange som er.
Vel.. Jeg skal gå over til den andre reddheten min, altså det å være husredd, jeg vet ikke hvor mange som hvet hva det vil si, så jeg kan forklare det kort. Det å være husredd vil si at du er redd for ting i huset, jeg kan ikke spesifikt si hva jeg er redd for, for det aner jeg altså ikke. Jeg bare vet at hvis jeg står på kjøkkenet en vakker dag å lager meg mat, så kan jeg plutselig få en ekkel følelse om at det er noen eller noe bak meg, og jeg får frysninger nedover nakken å ryggen. Jeg stivner av skrekk rett og slett, det er så vidt at jeg tørr å røre meg eller puste. Når jeg da har stått slik et par minutter, så klarer jeg ikke mer av denne følelsen, og springer alt jeg har inn på badet, låser døren og setter meg ned på gulvet i skrekk for hva enn det er jeg er redd. Slik kan jeg da sitte en liten time uten å ane hva jeg skal gjøre. Det er mange sånne eksempler jeg kunne ha skrevet om men jeg velger å gå videre med redslene mine (ja, det er flere)
Jeg er nemlig en smule redd for å være alene. Jeg rett og slett hater å være å alene, jeg får nesten angst. Det er det verste jeg vet. Ikke det at jeg kan være alene i noen dager for jeg er ikke konstant redd eller noe, men av og til kommer det en slags krypende følelse som jeg ikke kan beskrive i det hele og store, den er bare ekkel. Jeg hater denne følelsen av å være alene, slev om jeg liker å pusle litt for megselv i ny og ned helt alene. Å være redd for å være alene er ikke bra, for jeg kan bli sittende bare å stirre ut i luften og ikke ane hvilken følelse det er jeg kjenner, som jeg tydelig vis er redd, for jeg har erfaring med det å kjenne redsel, så jeg gjenkjenner den følelsen, men man har forskjellig type redd, og jeg aner ikke hva det er i dette tilfellet.
Så kort og godt oppsummert så er jeg altså mørkredd, husredd og redd for å være alene. Det er en fantastisk kombinasjon, syns du ikke?
Jeg har vært mørkredd hele mitt liv, og det er igrunn veldig kjipt, for det setter begrensninger formegselv for hva jeg kan gjøre med livet mitt. Jeg skal ta utdanningen lokomotivfører og kan da velge videre hvilket type tog jeg kan kjøre, det jeg egentlig hadde lyst til helt innerst inne var å kjøre for cargonet, altså et godstog, men det kan jeg altså ikke, fordi da er jeg alene når jeg kjører og når man kjører tog så kan man også kjøre på natten, da er det mørkt, og jeg trekker da konklusjonen med at jeg dropper å kjøre godstog og vil heller satse på persontog.
Det er slefølgelig ikke eneste nedturen med å være mørkredd, jeg kan huske at når jeg var lita og skulle inn på rommet mitt, så måtte jeg bruke minst 5 minutter for å tørre å gå inn. Jeg måtte først mote meg opp for å tørre å åpne døra, for mange så er ikke dette en big deal men det er det for meg selv i dag vist det er mørkt på andre siden, når jeg da hadde fått åpnet døra så måtte jeg da mote meg opp til å strekke handen min 10cm innfor døra for å få slått på lyset, når det var gjort kunne jeg da trygt gå inn. Det er disse små tingene som er irriterende, for jeg vet om mange som er mørkredd og ikke tørr å gå alene i skogen eller ute, men å være så forbanna redd hele tiden for at det skal bli mørkt? Det trir jeg ikke er så mange som er.
Vel.. Jeg skal gå over til den andre reddheten min, altså det å være husredd, jeg vet ikke hvor mange som hvet hva det vil si, så jeg kan forklare det kort. Det å være husredd vil si at du er redd for ting i huset, jeg kan ikke spesifikt si hva jeg er redd for, for det aner jeg altså ikke. Jeg bare vet at hvis jeg står på kjøkkenet en vakker dag å lager meg mat, så kan jeg plutselig få en ekkel følelse om at det er noen eller noe bak meg, og jeg får frysninger nedover nakken å ryggen. Jeg stivner av skrekk rett og slett, det er så vidt at jeg tørr å røre meg eller puste. Når jeg da har stått slik et par minutter, så klarer jeg ikke mer av denne følelsen, og springer alt jeg har inn på badet, låser døren og setter meg ned på gulvet i skrekk for hva enn det er jeg er redd. Slik kan jeg da sitte en liten time uten å ane hva jeg skal gjøre. Det er mange sånne eksempler jeg kunne ha skrevet om men jeg velger å gå videre med redslene mine (ja, det er flere)
Jeg er nemlig en smule redd for å være alene. Jeg rett og slett hater å være å alene, jeg får nesten angst. Det er det verste jeg vet. Ikke det at jeg kan være alene i noen dager for jeg er ikke konstant redd eller noe, men av og til kommer det en slags krypende følelse som jeg ikke kan beskrive i det hele og store, den er bare ekkel. Jeg hater denne følelsen av å være alene, slev om jeg liker å pusle litt for megselv i ny og ned helt alene. Å være redd for å være alene er ikke bra, for jeg kan bli sittende bare å stirre ut i luften og ikke ane hvilken følelse det er jeg kjenner, som jeg tydelig vis er redd, for jeg har erfaring med det å kjenne redsel, så jeg gjenkjenner den følelsen, men man har forskjellig type redd, og jeg aner ikke hva det er i dette tilfellet.
Så kort og godt oppsummert så er jeg altså mørkredd, husredd og redd for å være alene. Det er en fantastisk kombinasjon, syns du ikke?
onsdag 6. august 2008
Leggetid
Jeg har en liten ting som er blitt ganske plagsom etterhvert i tiden i mitt liv. Jeg kan sitte lenge å drøye å legge meg, men når jeg blir for trøtt går jeg da for å få litt søvn. Når jeg da dødstrøtt legger meg ned og med en gang hodet mitt treffer puta blir jeg lys våken. Hvordan er det mulig? hver eneste natt hele tiden. Da blir jeg jo liggende å glo i taket å lure på når jeg kan få lov til å sove, jeg kan ligge på timesvis å bare ikke jøre noen ting med lukkede øyne for å kanskje ha en sjanse for å få litt søvn iløpet av natten. Men når jeg da har gitt opp å få sove å står opp for å hente ett glass vann, eller har slått på dataen igjenn og sittet kanskje i et lite kvarter, så blir jeg dønn trøtt, så vidt jeg klarer å se hva jeg gjør og går for senga. Jeg tenker at nå må jeg da få sove, bare litt! Men neida, jeg blir lys våken enda en gang og vet ikke hva jeg skal gjøre, og når jeg endeli har en sjanse for å få soves å må jeg på do! etter alle disse timene med slit for å få sove, også presterer jeg å må på do, og å risikere å bli lys våken en gang til.. Men jeg står da selfølgelig opp for å gjøre mitt godt irritert over megselv som har så pene øyeblikk på å må på do. Når jeg da, lys våken selfølgelig, går for å treffe puta blir jeg slefølgelig liggende på nytt. Klokka rekker tilogmed å bli alt fra 03.00 til 06.00 på morrakvistn før jeg faktisk får sove.
Dette er ikke hele tingen, jeg har nemlig flytta inn hjemme igjen for å jobbe et år, å bo sammen med mamma er ikke det letteste som kommer å vekker meg klokken 11.00 og sier god morgen, da sliter jeg med å være hyggelig, jeg glefser selfølgelig at hun må lokke romdøra og la meg få sove. Men da får jeg somregel kommentaren om at jeg må legge meg tiligere! Det er da jeg når toppen av irriterthet, jeg blir gretten å grinete når jeg drar meg opp av sengen klokken 12.00 for å få være ifred fra hundene og alt annet som di kommer oppmed for å vekke meg og få meg opp av senga. Jeg prøver da å ta dagen med et smil, men det er ikke alltid like lett med irriterende foreldre som maser om alt og ingenting.
Når da kvelden kommer og jeg tenker på å legge meg for jeg er så innmari trøtt, og treffer puta skjer det samme igjen, jeg blir lys våken! Er det mulig??
Dette er ikke hele tingen, jeg har nemlig flytta inn hjemme igjen for å jobbe et år, å bo sammen med mamma er ikke det letteste som kommer å vekker meg klokken 11.00 og sier god morgen, da sliter jeg med å være hyggelig, jeg glefser selfølgelig at hun må lokke romdøra og la meg få sove. Men da får jeg somregel kommentaren om at jeg må legge meg tiligere! Det er da jeg når toppen av irriterthet, jeg blir gretten å grinete når jeg drar meg opp av sengen klokken 12.00 for å få være ifred fra hundene og alt annet som di kommer oppmed for å vekke meg og få meg opp av senga. Jeg prøver da å ta dagen med et smil, men det er ikke alltid like lett med irriterende foreldre som maser om alt og ingenting.
Når da kvelden kommer og jeg tenker på å legge meg for jeg er så innmari trøtt, og treffer puta skjer det samme igjen, jeg blir lys våken! Er det mulig??
Abonner på:
Innlegg (Atom)
